Leseglede i skolen: Hvordan bygge en lesekultur som varer?

Det er noe eget med elever som har funnet en bok som virkelig treffer. De som ber om å få lese litt til, som protesterer når høytlesingen stopper på akkurat feil sted, eller som kommer bort til en medelev med en bok og sier: «Denne må du lese.» Det er slike øyeblikk som minner oss på hvor mye lesing kan romme.

Samtidig vet vi at veien inn i lesingen ser forskjellig ut. Noen elever finner raskt bøker de liker og leser gjerne på egen hånd. Andre trenger hjelp til å finne den rette boka, mer tid til å komme inn i teksten eller støtte for å få tilgang til den. Noen har glede av å høre teksten samtidig som de leser, mens andre trenger flere erfaringer med ulike bøker og tekster før de finner ut hva som virkelig fenger.

Det gjøres allerede mye godt arbeid med lesing og leselyst i norske skoler. Kunnskapskubens løsninger er laget for å bygge videre på dette arbeidet, med verktøy som kan støtte ulike deler av lesehverdagen og samtidig være enkle å bruke i en travel skolehverdag. Gode bøker må være tilgjengelige, lesingen må få tid, og elevene trenger både felles litteraturopplevelser og rom for sin egen lesing. Samtidig skal læreren kunne følge leseutviklingen og gi elevene det de trenger for å komme videre.

Lesetiden kan romme flere ting
Lesekvart er allerede en kjent og mye brukt arbeidsform i norsk skole. I Kunnskapskuben har jeg vært opptatt av hvordan den samme lesetiden kan romme litt mer, uten at det enkle ved lesekvarten forsvinner.

Noen ganger kan læreren sette seg ned med sin egen bok og lese sammen med elevene. Ikke som en demonstrasjon av hvordan en god leser oppfører seg, men fordi det har verdi at elevene ser voksne som faktisk leser. Boka som ligger på lærerens pult, bokmerket som har flyttet seg siden sist og spørsmålet «Hva leser du?» kan gjøre lærerens egen lesing til en naturlig del av lesekulturen.

Andre ganger kan læreren bruke deler av lesekvarten til å lytte til eller følge opp enkelte elever mens resten av klassen leser. Det er denne fleksibiliteten Kunnskapskubens Lesekvart er bygget rundt. Elevene får tid med bøkene sine, samtidig som læreren kan bruke noen av lesestundene til å følge med på hvordan lesingen utvikler seg.

Her henger Lesekvart naturlig sammen med Leseveien. Leseveien bygger videre på det systematiske oppfølgingsarbeidet som allerede gjøres i skolen, og er laget for å følge leseutviklingen til alle elever over tid. Det handler både om å oppdage hvor en elev trenger støtte, å se utviklingen som skjer og å vite når en elev er klar for større utfordringer. Den sterke leseren trenger også et neste steg.

Det må finnes noe eleven faktisk vil lese
Tid til lesing hjelper lite hvis eleven ikke finner noe som frister. Samtidig kjenner læreren ofte elevenes interesser godt, og noen enkle spørsmål kan gjøre det lettere å finne fram i et stort bokutvalg.

Eleven som sier «jeg finner ingenting», vet kanskje ikke selv hva hen leter etter. Da kan det være nyttig å snakke om noe annet enn bøker først. Hva får deg til å le? Hva liker du å se på? Hva er du nysgjerrig på? Hva synes du er skikkelig spennende? Svarene kan gi gode spor om hvor det er verdt å lete.

Utvalget rundt eleven betyr også noe. De samme bokryggene blir etter hvert en del av rommet, mens noen få bøker med forsidene fram kan vekke ny interesse. Bokutstillinger kan fornyes, elevene kan anbefale bøker til hverandre, og bokkasser fra skolebiblioteket eller folkebiblioteket kan tilføre noe nytt uten at læreren trenger å bygge opp et stort klassebibliotek selv.

Det må også være rom for å oppdage at boka man valgte, ikke var riktig likevel. Å legge bort én bok og prøve en annen kan være en helt naturlig del av det å bli kjent med seg selv som leser.

Samme innhold kan ha ulike veier inn
Å finne en interessant tekst betyr heller ikke at alle elever må møte den på nøyaktig samme måte. To elever kan sitte med den samme boka foran seg. Den ene leser selv, mens den andre lytter og følger teksten samtidig. Etterpå kan begge delta i samtalen om den samme historien.

Noen ganger kan tilretteleggingen ligge i veien inn i teksten, mens eleven fortsatt møter det samme innholdet som resten av gruppa. Det er en viktig tanke i Kunnskapskubens bruk av lydstøtte.

Lyd erstatter ikke leseopplæring. Elevene skal fortsatt arbeide med avkoding, leseflyt, ordforråd og forståelse ut fra det de trenger. Lydstøtten kan samtidig gjøre det mulig å delta i felles litteraturopplevelser og arbeide med interessant faglig innhold mens leseferdighetene utvikles.

Det samme prinsippet er relevant utenfor norsktimen. Elevene møter fagtekster, begreper og informasjon gjennom hele skoledagen. Derfor er arbeid med tekst og forståelse også en naturlig del av Kunnskapskubens opplegg i andre fag.

Lesing kan være både personlig og noe vi deler
Noe av lesingen skal få være elevens egen. Ikke enhver bok trenger en leselogg, presentasjon eller oppgave etterpå. Noen ganger kan det være nok at eleven har lest en bok og hatt en god opplevelse med den.

Samtidig skjer det noe fint når litteraturen blir en del av klassefellesskapet. Klassen kjenner de samme karakterene, venter på neste kapittel og har meninger om det som skjer. Den felles litteraturopplevelsen kan også gi et godt utgangspunkt for faglige samtaler og arbeid med språk og tekst.

Det er mye av tanken bak månedens forfatter. Her får litteraturen være en felles opplevelse samtidig som den kan brukes i det faglige arbeidet. De to delene trenger ikke konkurrere om plassen.

Samtalen rundt boka kan også få være naturlig. Gode faglige spørsmål har sin plass, men noen ganger holder det at boka ga oss noe vi har lyst til å snakke om. Elevene kan dessuten være svært gode boktipsere for hverandre. En entusiastisk «denne må du lese!» fra en medelev kan være akkurat det som gjør at neste elev plukker opp boka.

Litt konkurranse kan også gi ekstra energi rundt lesingen. I Kunnskapskubens lesekonkurranser har jeg derfor lagt vekt på at flere sider ved lesingen skal telle, slik at ulike lesere kan bidra. Konkurransen kan få være morsom og motiverende uten at alt avgjøres av hvor raskt eller hvor mye den enkelte leser.

Lesekultur er summen av det eleven møter
Det er kanskje dette jeg først og fremst mener med lesekultur. Ikke ett enkelt tiltak, men det eleven møter igjen og igjen gjennom skolehverdagen. At det finnes tid til å lese og bøker som frister. At læreren selv kan være synlig som leser, samtidig som leseutviklingen til alle elevene blir fulgt. At eleven kan bruke lyd når det gir mening, uten nødvendigvis å møte et annet innhold enn resten av gruppa. At klassen kan dele litterære opplevelser, mens andre bøker får være helt personlige leseopplevelser. At biblioteket brukes, elevene anbefaler bøker til hverandre, og lesing får være både faglig arbeid og noe man gjør fordi man faktisk vil vite hva som skjer på neste side.

Mye av dette finnes allerede i norske klasserom. Kunnskapskubens bidrag er ikke å erstatte det gode lesearbeidet som gjøres, men å tilby strukturer og verktøy som kan gjøre deler av arbeidet enklere å gjennomføre, følge opp og tilpasse.

Ingen enkelt løsning skaper leseglede, og ingen metode gjør alle elever til ivrige boklesere. Men skolen kan gi mange muligheter for at lesegleden får utvikle seg, samtidig som elevene får den leseopplæringen og oppfølgingen de trenger.

Det er denne kombinasjonen jeg synes er interessant. Å ta leseutviklingen på alvor uten å miste selve lysten til å lese av syne.

For det er fortsatt vanskelig å finne et bedre tegn på leseglede enn eleven som ser opp idet lesetiden er slutt og spør:

«Kan jeg ikke bare lese litt til?»