Når det som hjelper én, også kan ha verdi for flere

Når vi snakker om tilrettelegging i skolen, tar vi gjerne utgangspunkt i et konkret behov hos en elev. Det er ofte slik behovet blir synlig også. En elev strever med å få tilgang til en tekst, en annen trenger støtte til kommunikasjon, mens en tredje har behov for mer struktur og forutsigbarhet. Mye av dette krever individuell oppfølging, men ikke nødvendigvis alt. Noen av løsningene vi tar i bruk for å gi én elev bedre muligheter til å delta, kan også ha en verdi for resten av elevgruppen.

Dette er en viktig del av tanken bak universell utforming. En elevgruppe vil alltid bestå av barn med ulike forutsetninger, og vi trenger ikke vente til forskjellene skaper vansker før vi tar høyde for dem. Det betyr heller ikke at alle skal bruke de samme hjelpemidlene eller arbeide på samme måte. Poenget er at flere muligheter kan finnes innenfor den vanlige skolehverdagen, slik at ikke hvert behov automatisk fører til et eget løp ved siden av fellesskapet.

Tegn til tale kan åpne det sosiale fellesskapet
Tegn til tale viser dette særlig godt. Noen elever trenger tegn for å mestre kommunikasjonen. For dem handler det ikke om litt ekstra variasjon i undervisningen, men om muligheten til å forstå andre og selv bli forstått. Dersom det bare er de nærmeste voksne som kjenner tegnene, vil mye av kommunikasjonen også være avhengig av disse voksne. Når medelever lærer noen av de samme tegnene, kan eleven få flere å kommunisere direkte med.

Det har betydning i langt flere situasjoner enn den faglige undervisningen. Elevene snakker sammen på vei ut, i lek, under måltider, i gruppearbeid og i alle de små situasjonene som oppstår gjennom en skoledag. Å kunne forstå at en medelev spør om hjelp, vil være med, er ferdig eller prøver å fortelle noe, kan gjøre en reell forskjell for samspillet i gruppa. Tegn til tale kan på den måten bidra til sosial inkludering, samtidig som de andre elevene blir kjent med en kommunikasjonsform de kanskje ellers ikke ville møtt. De trenger ikke tegnene for å mestre sin egen kommunikasjon for at erfaringen skal ha verdi.

Ulike behov kan få plass i det vi gjør sammen
Den samme tankegangen finnes i mange deler av skolehverdagen. Lydstøtte kan være avgjørende for at enkelte elever skal få tilgang til en tekst, men det trenger ikke være et fremmed verktøy for resten av klassen. Konkreter kan være nødvendig for at en elev skal forstå et matematisk begrep, samtidig som de kan gi flere anledning til å undersøke matematikken på en annen måte. Når elevene arbeider med samme faglige tema på ulike nivåer, kan de fortsatt delta i felles samtaler og aktiviteter selv om tekstene og oppgavene ikke er like.

Pauseaktivitetene i Kunnskapskuben er laget med den samme tanken. De skal først og fremst fungere som gode, korte pauser for en hel elevgruppe, men aktivitetene er samtidig valgt med tanke på blant annet språk, motorikk, munnmotorikk, samarbeid og konsentrasjon. Dermed kan en elev få viktig øving på et område hen trenger å utvikle, uten at resten av gruppa deltar i en aktivitet som bare er der av hensyn til denne eleven. De andre får bevegelse, lek, samarbeid og et avbrekk i skoledagen. Det er fullt mulig å delta i den samme aktiviteten og ha forskjellig utbytte av den.

Dette handler heller ikke om å gjøre alle individuelle tiltak til fellestiltak. Noen behov krever særskilt oppfølging, og noen hjelpemidler er først og fremst viktige for den enkelte. Det interessante ligger i å være litt mindre rask med å plassere alt som har oppstått på grunn av et individuelt behov, utenfor det vi gjør sammen. Noen ganger finnes det kvaliteter ved støtten som også kan gjøre undervisningen eller fellesskapet bedre for andre.

Det må fungere for skoleansatte også
Inkludering blir vanskelig dersom den først og fremst fører til flere parallelle opplegg som skal planlegges, organiseres og følges opp. En klasse kan romme mange ulike behov samtidig, og skoleansatte har ikke ubegrenset tid til å lage egne løsninger rundt hver enkelt elev. Derfor er det vesentlig at universell utforming ikke forstås som enda en liste over ting som skal legges til undervisningen.

Når variasjonen er tenkt inn i opplegget fra starten, kan det tvert imot redusere noe av behovet for å lage løsninger i etterkant. Dette er også bakgrunnen for flere av valgene i Kunnskapskuben. Nivådeling, lydstøtte, visuelle innganger, konkreter, aktivitet og uteskole skal gi rom for ulike elever innenfor det samme faglige arbeidet. Det vil fortsatt være behov for individuell tilrettelegging, men skoleansatte skal ikke måtte begynne fra bunnen av hver gang en elev trenger en annen inngang.

Alle stemmer inn
Denne forståelsen av inkludering ligger til grunn for håndboka Alle stemmer inn. Der ses universell utforming og individuell tilrettelegging i sammenheng med hele skolehverdagen, også kommunikasjon, sosial deltakelse, fysisk miljø, faglig læring og de mer krevende situasjonene skoleansatte møter.

En viktig tanke gjennom håndboka er at skolen ikke først kan planlegges for en tenkt gjennomsnittselev og deretter repareres rundt alle som ikke passer inn. Vi vet allerede at elevgruppen er sammensatt. Vi vet også at enkelte elever vil trenge betydelig mer støtte enn andre. Det er mulig å ta begge deler på alvor uten at inkludering blir enda et stort arbeid som kommer i tillegg.

Noe vil fortsatt være individuelt. Andre ting kan høre hjemme i fellesskapet, både fordi de gjør det mulig for eleven som trenger støtten å delta, og fordi de faktisk har noe å tilføre de andre. Tegn til tale er ett slikt eksempel. Pauseaktivitetene er et annet. Den samme tanken kan følge oss når vi velger arbeidsmåter, materiell og måter elevene får møte fagstoffet på.

Da handler inkludering ikke bare om hvordan vi skal få plass til forskjellene. Vi har regnet med at de finnes allerede når skolehverdagen planlegges.