PISA: Nå må vi finne veien videre for våre barn og unge

PISA-resultatene bekymrer. Det bør de gjøre. Samtidig liker jeg dårlig retningen debatten har tatt. En sammensatt utvikling blir raskt redusert til én årsak og én ansvarlig, og frontene blir harde. Én dag er problemet skjerm. Den neste er det lærerne, foreldrene, læreplanene eller undervisningsmetodene. Skal vi kun lete etter syndebukker, gagner det ikke barna våre. Vi trenger en rikere og mer konstruktiv debatt om hva som faktisk kan bringe oss videre.

Skolen skal ikke fritas for ansvar
Når resultatene faller, må vi våge å undersøke hva som skjer i klasserommene. Vi skal forvente god undervisning, høye faglige ambisjoner og systematisk arbeid med lesing, skriving og regning. Elever som strever, må fanges opp tidlig. Lange tekster, fordypning og problemer som krever flere forsøk, må få tid. Det som ikke virker godt nok, må endres. En sterk faglig grunnmur kan og bør vokse i en skole og en barndom med bredde. Lek, kreativitet, praktiske erfaringer, kunst og kultur, fysisk aktivitet og utforsking er ikke pauser fra læringen. Her skaper barn, samarbeider, løser problemer, opplever mestring og oppdager interesser. Gjør vi skolen stadig smalere i jakten på bedre målbare resultater, risikerer vi å miste noen av barna vi ønsker å løfte.

Kravene til skolen må følges av et spørsmål som får for liten plass: Hvilke vilkår har dagens skole egentlig for å gjøre jobben den er satt til? Tidlig innsats høres fint ut. Den virker kun dersom hjelpen faktisk finnes når behovet oppstår. Barns behov følger ikke sektorgrensene våre. Læring, språk, helse og sosialt miljø kan henge tett sammen. Et sterkere lag rundt eleven krever fagfolk. Gode læremidler krever penger. Skal lærerne få tid til å undervise, må oppgavene og ressursene henge sammen. Ambisjoner som ikke finansieres, er fortsatt kun ambisjoner.

Lærere skal få være lærere
Politikerne må tåle at blikket også rettes mot valgene de har tatt. De bestemmer læreplaner, prioriteringer og økonomiske rammer. Staten har mange muligheter til å styrke skolen uten å bevege seg inn i lærerens metodevalg. Der mener jeg grensen bør gå. Skoler har ulike utfordringer, og elevgrupper er forskjellige. Det som fungerer godt i ett klasserom, trenger ikke være riktig i et annet. Læreren kjenner elevene sine og må kunne bruke fagkunnskap, erfaring og profesjonelt skjønn. Lærere skal få være lærere.

Skole og hjem
Barnas liv fortsetter når skoledagen er slutt. Foreldre har hovedansvaret for oppdragelsen. Skolen har ansvar for opplæringen og sitt danningsoppdrag. Foreldre skal ikke drive skole hjemme, men hjemmet er ikke uten ansvar. Søvn, lesevaner, digital hverdag, grenser, språk og forventninger formes gjennom hele dagen. Vi må kunne snakke ærlig om dette uten at enhver forventning til hjemmet blir gjort til foreldreskyld. Familier har ulike forutsetninger, og noen trenger støtte. Forskjellene skal tas på alvor. De kan likevel ikke gjøre oss så forsiktige at vi unngår de litt ubehagelige samtalene om hvilke rammer barn trenger.

Det finnes også en annen side av skole–hjem-samarbeidet. Det kan være vanskelig å følge opp skolen, selv når foreldre ønsker å spille på lag med læreren. Det er et viktig perspektiv. Skal vi forvente at foreldre følger opp, må skole og politikk også gjøre det mulig å følge med på hva barnet arbeider med, hvordan det utvikler seg og når det er grunn til bekymring. Skole–hjem-samarbeid må være et reelt samarbeid. Hjemmet skal ikke overta skolens oppgaver, og skolen skal ikke overta hjemmets. Vi kan ha forventninger til hjemmet, og hjemmet må kunne ha forventninger til skolen.

Barna lever hele liv
Blikket må løftes videre. Bibliotek, idrett, kultur, frivillighet, helsetjenester, nærmiljø og digitale arenaer påvirker de samme barna. Vi voksne har organisert oppveksten i sektorer. Barn lever den som én helhet.
Et sammensatt bilde krever kunnskap og langsiktighet. Vi må skille mellom det vi vet, det vi antar og det vi fortsatt trenger å undersøke. Fag- og forskningsmiljøene må få en tydelig plass sammen med erfaringene fra praksisfeltet. Tiltak som virker, må få tid, og ny kunnskap må kunne føre til at kursen justeres.

Vi får ikke endret det som allerede har vært. Men vi kan undersøke det, lære av det og bruke kunnskapen til å gjøre kloke valg videre. PISA måler lesing, matematikk og naturfag. Spørsmålet som ligger foran oss er større: Hvilke oppvekstvilkår ønsker vi å skape for våre barn og unge, og hva kan vi gjøre sammen for å gi dem best mulige forutsetninger for framtiden?