Vi deler målet for fellesskolen. Nå må vi diskutere veien dit.

Felleskoleutvalget har levert NOU 2026:10, «Fellesskolen. Bærebjelken i framtidens samfunn». Utredningen ser tjue år framover og stiller store spørsmål om hvilken skole vi trenger i møte med et samfunn i endring.

Mye av retningen er lett å kjenne seg igjen i. En sterk offentlig fellesskole skal gi barn og unge mulighet til å lære og utvikle seg sammen, uavhengig av bakgrunn, bosted og forutsetninger. Samtidig skal skolen møte et mangfold av elever med ulike styrker, behov og måter å lære på. Det er nettopp i møtet mellom disse ambisjonene at de viktige diskusjonene oppstår. Vi kan dele målet, men likevel ha ulike tanker om veien dit.

Fellesskapet må være laget for at vi er forskjellige
Fellesskolens styrke ligger blant annet i at elever med ulike erfaringer, forutsetninger og perspektiver møtes. Sammenholdte klasser og tilhørighet til et felles faglig og sosialt miljø har stor verdi. Et slikt fellesskap oppstår likevel ikke bare ved at et mangfold av elever befinner seg i samme rom. Undervisningen må fra starten ta høyde for at elever lærer på ulike måter og befinner seg på forskjellige steder i sin faglige utvikling.

Universell utforming kan gjøre den ordinære undervisningen tilgjengelig for flere gjennom blant annet tydelige rammer, støtte, praktiske innganger, rike oppgaver og ulike muligheter til å delta og vise kompetanse. Det som er nødvendig for noen, kan være godt for mange. Samtidig kan ikke universell utforming være hele svaret. Enkelte elever vil fortsatt trenge individuell tilrettelegging eller spesialiserte tilbud. Inkludering må derfor handle om hvorvidt eleven får lære, utvikle seg, mestre, delta og oppleve reell tilhørighet, ikke bare om fysisk plassering.

Her er det grunn til å følge utviklingen av individuelt tilrettelagt opplæring etter endringene i opplæringsloven i 2024 nøye. Når begreper og rammer endres, må rettighetene til elever som trenger individuell støtte, fortsatt være tydelige og sterke. Fellesskolen må med andre ord både utvikle et ordinært tilbud som rommer stor variasjon, og beskytte den enkeltes rettigheter når det universelle ikke er tilstrekkelig.

Hvor mye av barnets tid skal skolen disponere?
Felleskoleutvalget foreslår en mer helhetlig skolehverdag på 1. og 2. trinn med større plass til lek, bevegelse, pauser og variasjon. Dette er viktige kvaliteter i begynneropplæringen. Forslaget om å integrere 12 timer SFO i den obligatoriske skoledagen reiser likevel et annet spørsmål: Hvor stor del av de yngste barnas dag skal være obligatorisk organisert av skolen?

Mer lek, bevegelse og variasjon trenger ikke bety lengre obligatoriske dager. Det kan også bety at vi ser på hvordan tiden i skolen brukes, og kortere skoledager for de yngste bør derfor være en del av diskusjonen. SFO har samtidig sin egen verdi og sin egen rammeplan, med rom for lek, vennskap, aktivitet, kreativitet og mestring. For mange familier er SFO en viktig del av hverdagen, mens andre organiserer dagene annerledes. En helhetlig begynneropplæring og et godt SFO-tilbud kan utvikles side om side, samtidig som familiene beholder muligheten til å velge hvordan tiden etter skolen skal se ut.

Fagkompetanse, helhet og sterke profesjonsfellesskap
Høy faglig og fagdidaktisk kompetanse er viktig, og mest mulig av denne kompetansen bør finnes på den enkelte skole. Faglærere kan bygge sterke fagmiljøer, samtidig som allmennlæreren har en viktig plass gjennom hele grunnskolen. Elever trenger stabile voksne som kjenner dem, ser sammenhengen mellom faglig og sosial utvikling og kan følge både individet og gruppen over tid. Målet bør derfor være å styrke fagkompetansen uten å organisere skolen på en måte som unødvendig fragmenterer elevenes hverdag.

Det finnes også muligheter som ligger mellom ytterpunktene «alle må kunne alt» og «alle fag må ha hver sin faglærer». En lærer med særlig sterk fagdidaktisk kompetanse kan bidra til å utvikle praksisen til kolleger gjennom profesjonsfellesskapet. Der bredden av fagkompetanse finnes på skolen, bør den brukes aktivt. På mindre skoler eller i kommuner der det ikke er realistisk å samle like stor faglig bredde på hvert arbeidssted, kan samarbeid mellom skoler være et supplement. Noen steder kan faglige nettverk på kommunenivå fungere godt, mens små kommuner kan ha nytte av samarbeid på tvers av kommunegrenser eller regionalt. Løsningene må kunne tilpasses lokale forhold uten at ambisjonen om høy faglig kvalitet senkes.

Skal dette fungere, må deling av fagkompetanse få en tydelig plass i organiseringen. Det må settes av tid til faglig samarbeid, modellering, utvikling og oppfølging innenfor arbeidstiden. Ellers risikerer profesjonsfellesskapet å bli en god intensjon som i praksis avhenger av at enkelte ansatte gjør mer.

Dette perspektivet er også relevant når kommuneøkonomien er presset. Videreutdanning er viktig, og skolene trenger flere lærere med solid formell fagkompetanse. Samtidig er det kostbart og tidkrevende å videreutdanne svært mange lærere i en lang rekke fag. Når det investeres i videreutdanning, bør skolen derfor også ha strukturer som gjør at den økte fagdidaktiske kompetansen får betydning utover undervisningen til den enkelte læreren. Slik kan satsing på fagkompetanse gi større verdi både for elevene, profesjonsfellesskapet og ressursene som brukes.

Praktisk læring åpner flere veier inn i fagene
Felleskoleutvalget vil styrke de praktiske og estetiske fagene. Disse fagene har en tydelig egenverdi gjennom blant annet skaperglede, kreativitet, praktiske ferdigheter, samarbeid, bevegelse og mestring. Praktiske og estetiske arbeidsmåter kan samtidig åpne flere veier inn i læringen. Når elever får bygge, skape, bevege seg, prøve og samarbeide, blir ikke språket den eneste inngangen. Det kan bidra til å bryte språkbarrierer, synliggjøre ulike styrker og gi flere elever mulighet til å oppleve mestring og utvikling i fellesskapet.

Praktisk læring står heller ikke i motsetning til teoretisk forståelse. Kropp, aktivitet og læring henger sammen, og erfaring kan være en vei inn i abstraksjon og faglig dybde. Derfor er det positivt å styrke de praktiske og estetiske fagene, men det er vanskeligere å støtte en løsning der tiden hentes fra andre fag som allerede har pressede rammer. Lengre skoledager er heller ikke svaret. En viktig del av diskusjonen bør derfor handle om hvordan skolen kan bruke tiden bedre og skape større variasjon innenfor den skoledagen elevene allerede har.

Det samme gjelder forholdet mellom fysak og kroppsøving. De trenger ikke settes opp mot hverandre. Kroppsøving gir rom for trening, lek, bevegelse, samarbeid, utforsking og varierte aktiviteter, mens fysak kan gi enda flere naturlige møter med fysisk aktivitet gjennom skoleuka. Sammen kan de bidra til større bevegelsesglede, mestring og lyst til å være fysisk aktiv.

Et variert repertoar av leker og aktiviteter i fysak kan samtidig utvikle elevenes lekkompetanse og gi noe tilbake til kroppsøvingen. Dette er verdifullt også på mellomtrinnet. Preteens trenger fortsatt rom til å leke, være kreative i fysisk samspill, utvikle aktiviteter sammen og oppleve mestring. Slik kan erfaringene bevege seg begge veier mellom fysak, kroppsøving og elevenes egen lek.

En sterk profesjon trenger tillit
Felleskoleutvalget ønsker å styrke lærerprofesjonen. Det er en viktig ambisjon, men profesjonalisering må også vurderes ut fra hva som gjør læreren bedre rustet til arbeidet i skolen. Fag og fagdidaktikk må stå sterkt i lærerutdanningen, sammen med klasseledelse, relasjonskompetanse, inkludering, samarbeid med hjemmet, profesjonelt skjønn og praktisk pedagogisk arbeid. En mer praksisnær og profesjonsrettet lærerutdanning bør derfor være en viktig del av diskusjonen. Det er ikke gitt at en sterkere vektlegging av en smal masteroppgave alene gir bedre lærere i møte med kompleksiteten i klasserommet.

Et profesjonsløft handler også om tillit til faglige vurderinger. Skoleansatte observerer elevenes utvikling, strategier, mestring og utfordringer over tid. Kartlegging er nyttig når den gir informasjon som er nødvendig for å handle, enten en elev møter faglige utfordringer eller trenger større utfordringer enn den ordinære undervisningen gir. Målet bør være minst mulig kartlegging som ikke tilfører nødvendig kunnskap, og målrettet kartlegging når den kan føre til bedre undervisning eller riktigere oppfølging.

Likeverdighet krever nasjonale rammer
Felleskoleutvalget foreslår å utrede en ny ressursnorm som på sikt kan erstatte lærernormen. Her er det grunn til å være varsom. Lærernormen på skolenivå bør vernes og styrkes, samtidig som skolen trenger sterke tverrfaglige lag. Vernepleiere, miljøterapeuter, fagarbeidere, spesialpedagoger og andre ansatte tilfører nødvendig kompetanse. Profesjonene må få utfylle hverandre, ikke erstatte hverandre av økonomiske grunner.

Presset kommuneøkonomi gjør nasjonale minstestandarder særlig viktige. Barnets tilgang til kvalifiserte lærere, nødvendig støtte og et forsvarlig opplæringstilbud bør ikke være for avhengig av hvilken kommune barnet vokser opp i. Lokalt handlingsrom er nødvendig for å finne gode løsninger, og profesjonelt handlingsrom er avgjørende for å møte variasjonen blant elevene. Fellesskolen trenger samtidig nasjonale rammer som beskytter likeverdigheten når lokale budsjetter blir trange.

Skjermbevisst betyr å velge med hensikt
På teknologiområdet peker mye av utredningen i en god retning. Alders- og formålstilpasset teknologibruk, digital dømmekraft, kompetanse hos lærerne og tilgang til både trykte og digitale læremidler gir et godt utgangspunkt. Valget av verktøy bør begynne med læringen, enten det beste valget er bok, blyant, samtale, konkreter, praktisk aktivitet eller en digital løsning.

Teknologi kan samtidig være avgjørende for tilgjengeligheten for enkelte elever, blant annet gjennom lydstøtte og mulighet til å tilpasse tekst. En skjermbevisst skole er derfor ikke en skjermfri skole. Pedagogiske vurderinger må avgjøre når teknologien tilfører læringen noe.

Målet samler. Veien må fungere i praksis.
NOU 2026:10 gir et viktig utgangspunkt for diskusjonen om framtidens fellesskole. Den vanskeligste oppgaven kommer når ambisjonene skal bli til løsninger som fungerer for et mangfold av elever, familier, skoleansatte og kommuner med svært ulike forutsetninger.

En sterk fellesskole krever derfor mer enn gode mål. Veien dit må være pedagogisk gjennomtenkt, økonomisk bærekraftig og mulig å gjennomføre i den virkelige skolehverdagen.

Det er i dette arbeidet den videre diskusjonen blir viktig.